Ordfører Jan Engsmyr vil krympe bystyret. 49 representanter skal bli til 35 representanter om Sarpsborgs ordfører får det som han vil. Forslaget er ingen god idé.

Bakgrunnen for at Jan Engsmyr har tatt dette initiativet, kommer av at antall representanter som melder forfall til bystyret, øker, og ved å slanke bystyret vil kommunen spare cirka 150 000 kroner. Begge deler er plausible årsaker til å debattere utfordringene, men de løses nok ikke ved en slik defensiv handling som ordføreren i dette tilfellet legger opp til.

Det svakeste argumentet er av økonomisk art. Naturligvis skal en hardt presset kommune lete etter økonomiske besparelser, men summen er for liten til at den kan få noen avgjørende betydning. Problemet med at forfallene til bystyremøtene øker, er bekymringsfullt, og dette ondet må man få bukt med, men det må blant annet gjøres gjennom informasjon og ansvarliggjøring av de som er valgt.

Allerede når partiene rekrutterer folk til å stå på en politisk liste, må det klargjøres om vedkommende har tid til å påta seg en slik oppgave, og det må fastslås overfor de potensielle kandidatene hva som forventes av tidsbruk. Lokalpolitisk arbeid er ikke noe venstrehåndsarbeid, men i kampen for å få rekruttert folk, mistenker jeg at den fulle og hele sannhet om hva som forlanges, ikke blir presentert. Det blir som når en representant for valgkomiteen i idrettslaget eller skolemusikkorpset kommer og spør om man kan tenke seg å påta seg et verv, for da sminkes også sannheten for å få folk på plass. Underveis gir mange tillitsvalgte seg. Oppgavene ble for krevende i kombinasjon med jobb og familie. Mange vet faktisk ikke hva det vil si å takke ja til et tillitsverv i et idrettslag eller for et politisk parti.

«Det er åpenbart at bystyrets talerstol alene ikke er tilstrekkelig for å vekke politisk engasjement»

Den største faren ved å krympe bystyret fra 49 til 35 representanter ligger i det faktum at det politiske engasjementet kan bli enda mindre. Det blir færre representanter og færre stemmer i bystyresalen. Det er ingen ønsket utvikling at Sarpsborg får en to- eller trepartimodell der Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre alene skal dominere det politiske arbeidet fullstendig. Faren for at de små partiene vil falle ut på sikt, er overhengende. Mangfoldet som de små nisjepartiene representerer, er viktig for lokaldemokratiet selv i en kommune der Arbeiderpartiets makt på mange måter er eneveldig. Muligheten for å utfordre det etablerte må være tilstede, og den sjansen blir mindre ved at bystyret kun skal bestå av 35 representanter, så sant man ikke fi nner frem til en fordelingsnøkkel som sikrer at småpartienes vilkår ikke blir dårligere enn i dag.

Istedenfor å komme med en ferdig løsning, så burde de politiske partiene – og andre for den saks skyld – i sterkere grad diskutere årsakene til at mange melder forfall til politiske møter. Det er når man får kartlagt årsaksforholdet at den rette medisinen kan skrives ut. En årsak er altså manglende informasjon til de som påtar seg verv, men det fi nnes selvsagt fl ere. Det kan for eksempel hende at mange oppfatter at deres politiske stemme ikke blir hørt. Sakene kan i for stor utstrekning bli avgjort i lukkede rom der noen få fra Arbeiderpartiet bestemmer. Hvis den enkelte representant har få eller ingen reell påvirkningskraft, opparbeider man seg en følelse av maktesløshet som igjen fører til man melder forfall til møter. Den nye politiske strukturen kan kanskje endre litt på dette, men det ligger også en reell fare i at forfallene kan øke ytterligere når færre mennesker skal utføre samme mengde arbeid som tidligere.

Valgdeltakelsen i Norge, både når det gjelder Stortingsvalg og kommunevalg, går ned. Samfunnsdeltakelsen og politisk engasjement endrer seg, men det er ikke sikkert at folk er mindre engasjert enn før. En ny studie fra Statens institutt for forbruksforskning viser at politisk engasjement i større grad enn tidligere kommer til uttrykk på nettet. Det å bruke deltakelse i den konvensjonelle politiske arenaen – målt i partimedlemskap og valgdeltakelse – som målestokk for engasjement, blir altså i snevreste laget. Politikk er ofte synonymt med partipolitikk, men handlinger og praksis viser altså noe annet. Den oppvoksende slekt benytter seg av You Tube, Facebook og My Space. For lengst har disse arenaene blitt møteplasser for diskusjoner og oppfordringer om alt annet enn livets trivialiteter. Det er åpenbart at bystyrets talerstol alene ikke er tilstrekkelig for å vekke engasjement og skape debatt. Her svikter lokalpolitikerne, uansett parti. Det å fi nne praktiske og gode løsninger for den politiske fremtidsdiskusjonen er krevende, men mulig om man er villig til å innrømme at forandring må til. Endringen som eventuelt må komme, kan imidlertid ikke være tuftet på forestillingen om at færre bystyrerepresentanter vil sikre politiske engasjement på det nivå som er nødvendig. Man må søke å fi nne helt andre løsninger.